Kjære Oddbjørg, jeg skal ikkje ta meg av dine offentlig bragder, det får andre stå for. Sannelig gikk du ikkje på gjengrodde stier, men med din nysgjerrighet, engasjement og mot tråkket du opp nye spor, som gjorde det så mye enklere for oss som kom etter. Det var ikkje alltid enkelt, men du sto på og gikk din egen vei - det har jeg alltid beundret og gitt meg mot.
Gjennom vår lange vennskap har du vært veiviseren min, visste alltid råd, om alt. Du hadde en bredde og dybde som bare noen få. Fra tilberedning av krumkaker eller fiskekaker, læreplaner, arealplaner, håndarbeid, kunst, friluftsliv, Gaza&Israel, internationale konflikter og nasjonale kriser, literatur, det var uendelig. Obligatorisk høytlesning av Moberg's Utvandrere var rent nytelse for oss begge.
Helt til mitt siste besøk bare en uke før du forlot oss var du helt klar i hodet. Vi satt som alltid fra morgenen til natta, oh, gjerne om natta, i hver vår stol, og pratet og pratet, var uenig og enig, beriket hverandre med våre forskjellige perspektiver - og ka vi flira og flira. Med din underfundige humør satt latteren løst, dine tørre kommentarer som jeg ofte måtte tenke litt over før vi flirer til vi fikk vondt i magen. Legendarisk er ditt "jeg e jo gammelt som faen."
Legendarisk var også serveringen din gjennom alle år, gourmet med en så elegant stil, Wenche Foss kan bare gå å legg seg. Jeg var så takknemlig over at jeg fikk bortskjemme deg de siste årene, at du tok imot.
Akk, hva jeg savner deg, hva jeg kommer til å savne deg i årene framover. Du er så uerstattelig.
Du sa selv at døden er ille for de som bli igjen. Men heldigvis er du udødelige gjort i Kvelia sin lokalhistorie podkast. Den kan jeg lytte til og lukke øynene, sitte sammen med deg igjen, lytte til historien om Leirbakken som jeg ikkje kunne høre ofte nok. Du var en benådet forteller.
Nå vet du hva ingen levende veit.
Fred være med deg når du går oppnye stier hvor enn du er. Vi sees igjen.
Vis mer
Vis mindre